Jeg tenker på hvordan det er å få beskjed om noe som en ikke helt skjønner omfanget av, men likevel viser tillit til den om gir deg den litt uforståelige beskjeden. Det har vi vel alle fått prøvet den siste tiden!
Ingen vet omfanget av Koronaviruset, hvordan fremtiden vil bli, om jeg vil bli syk, om det vil ramme noen av mine kjære, hvordan samfunnet vil bli seende ut når alt dette er over.
Likevel velger vi å ha tillit til de som har ansvar, de som forteller oss hvordan vi best kan beskytte oss selv og andre, hvordan vi kan være med å bidra til at det går godt til slutt. For det er det vi håper på og tror alle sammen.
Denne ekstremsituasjonen vi befinner oss i berører oss alle, og påvirker oss i alt det vi foretar oss i hverdagen. Alt er lukket og steng. Barna har hjemmeskole, og mange voksne jobber hjemmefra. Mange sitter i karantene. Vi må holde oss adskilt fra hverandre, og langt mindre gi hverandre en klem i en hardt prøvet tid.
Det er Maria budskapsdag. Den unge kvinnen, som likegodt kunne ha vært deg eller meg, tok imot et merkelig budskap fra en enda mer merkelig skikkelse- engelen Gabriel. Hun ble forskrekket, eller urolig som det også står i tidligere oversettelse. Men engelen forsikret henne om at hun ikke trengte å frykte.
Uro og engstelse er nettopp de følelsene mange av oss har i dag. Derfor trenger vi desto mer å høre de samme ordene engelen, Guds budbærer, formidlet til Maria. Frykt ikke!
«Frykt ikke!», er også Guds ord til oss i dag. For frykten tar fra oss motet og håpet, mens tilliten gir oss håp. Det var nettopp derfor engelen kom til Maria, for å gi henne, og mennesker for all tid trøst og håp, så hun og vi skal få tillitt til at Gud vil befri oss fra alt ondt!
«Frykt ikke, for jeg er med deg. Se deg ikke engstelig omkring, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg opp
Tillit er å tro, å ta noe for sant. Vi kan ikke vite, men når vi viser tillit er vi også villige til å legge oss selv i andres hender som bærer oss. Når vi tror på Gud og hans ord om å ikke frykte, legger vi oss selv i hans hender som er store og sterke nok for oss alle til å bære oss gjennom alt vondt.
Det skal bli bedre, ikke bare i forhold til Koronakrisen, men fra alt ondt. Maria trodde på engelen, og selv om hun slettes ikke skjønte omfanget og konsekvensen av at hun faktisk ble en viktig brikke i Guds frelsesplan for, så valgte hun likevel å vise tillit til det engelen sa til henne. Maria viste mot og styrke ved å gå inn i det ukjente, ved å vise tillit til den fremmede og skremmende. Men midt i det skremmende ble hun fylt av en ro, en himmelsk ro som ga henne den styrken hun trengte for å ta imot engelens ord og stole på ham.
Kanskje kan Maria vise vei for oss i en vanskelig tid, ved å følge hennes eksempel ved å stole på Guds ord om ikke å frykte, selv om vi ikke skjønner hvordan det skal gå til?